De svarte slagghaugene bak husene på gården Femundshytta forteller en unik historie, historien som har gitt stedet varig vern som kulturell verdensarv. I 2010 ble Røros som verdensarvsted utvidet til også å gjelde circumferensen. Femundshytten var en av smeltehyttene innenfor circumferensen og ble valgt ut til å representere disse smeltehyttene. Bildet til høyre markerer verdensarvstatusen.
Alt begynte med Røros kobberverks grådige jakt på skog. Uten den hadde det nok ikke bodd folk her midt i det karrige steinlandskapet ved nordenden av den store sjøen. Etter at kobberverket kom i gang på midten av 1600-talet, var driftige direktører stadig ute etter nye områder hvor det kunne skaffes til veie tømmer for å smelte malm. Det var mer hensiktsmessig å frakte malmen dit skogen var, enn omvendt, fant de ut, og derfor ble det etablert smelthytter mange steder i distriktet, flere mil fra Røros.
Året var 1740 da de første kølbrennerne kom til Butjønnbekken på nordvestsida av Femunden, stedet som etterhvert skulle få navnet Femundshytta. Malm fra Storwartz og Nordgruvfeltet på Røros ble fraktet til nordenden av Femunden og videre med pram sørover til den nye smelthytta der arbeiderne hadde jobben med å smelte den om til «svartkåppår». Etterhvert vokste det fram et helt samfunn her hvor det aldri hadde bodd folk før.
I 1801 viser folketellinga at hele sekstiseks mennesker fordelt på elleve husstander hadde fått adresse Femundshytta.
Mens direktørene, «kobberverkets participanter» som Johan Falkberget kaller dem, tjente gode penger, var nok nød og tidlig død trolig realiteten for mange av dem som sleit i smelthytta ved Femunden.
– Det skulle vært artig å være flue på veggen her da, og sett hva som foregikk, sier Tommy Berndtsson, en av de to som bor på Femundshytta idag. Kontrasten er stor mellom datidas folkemylder, røyk og armod og dagens stillhet og idyll.
