ferie på femundshytten, ferie i femundmarka, ferie i engerdal Femundshytten var opprinnelig en smeltehytte under Røros Kobberverk. Femund Hytte ble bygd i 1739.Det var mangel på trevirke i traktene rundt Røros som gjorde at verket valgte å bygge en smeltehytte ute i ødemarka ved Butjønnbekken. Rundt Femund var det mye skog på denne tiden,så det var billigere å frakte endel av malmen som ble utvunnet i gruvene på Røros til Femund Hytte å smelte den der. Det gikk med så mange lass kull for å smelte et lass malm,at kostnaden for verket ble mindre slik. Grensen til Sverige var heller ikke fastlagt på denne tiden,så tilgangen til skogene på øst og sørsida av Femund var viktig for Røros Kobberverk såvel som for svenskene og deres smeltehytter nedover i Dalarna ,med Falun som en storebror i denne sammenhengen. Sjefene på Røros valgte å bygge Femund Hytte uten å søke kongen om lov,nettopp for å komme Svenskene i forkjøpet. I ettertid kan vel Norge takke participantene ved Røros Kobberverk for at nesten halve Engerdal kommune er norsk. Driften ved Femund Hytte pågikk i nesten 100 år,eller så lenge det fantes skog i rimelig nærhet . Et lite samfunn vokste seg fram rundt smeltehytta,arbeiderne tok med seg familiene sine og bygde seg små gårder. Etterhvert var det rundt 200 personer som var tilknytta Femund Hytte. Det var mange som arbeidet med kolbrenning og transport av ved og kol til hytta,men også malmtransporten den 5 mil lange veien fra Storwartz gruver,ga arbeid til mange mann. Det ble holdt skole for barna som bodde her,men skolemester Hansen mente det var lite formålstjenlig,for ungene var lite lærenemme. På det meste var det 11 små gårder rundt Femund Hytte,dette var nødvendig for at folket skulle ha mat. Selv om de hadde kjøtt og melk fra dyrene på gårdene,var jakt og fiske viktig for å skaffe nok mat. Lønningene var så dårlig,at Verket gav arbeiderne fri rett til jakt og fiske,samt gratis virke til husvære.(almenningsretten) Rundt 1820 var det så lite skog igjen rundt Femund Hytte,at sjefene på Verket besluttet å legge denne ned ,og bygge en ny ved Drevsjø.Etterhvert som drifta ble trappet ned,flytta arbeiderne med ut til Drevsjø Hytte. Mange av bygningene ble tatt ned og flytta til Drevsjø og Røros,og det ble bare 3 gårder og familier igjen ved Femundshytten. Gårdene hadde setrer på begge sider av sjøen,og etterhvert,på siste halvdel av 1800-tallet,valgte to av gårdene å flytte på setrene sine og bygge ut disse til fullverdige gårder. Derved var det bare en gård igjen på Femundshytten(Unnsgård),der det 100 år tidligere hadde bodd 80-90 personer. Et kapittel norsk industrihistorie var over.Industri basert på manuell arbeidskraft i ei ødemark som hverken hadde beboere(bortsett fra noen få fangstmenn ),vei eller bebyggelse. Men det var rikt på naturressurser som vann og skog,og dette var nødvendig for at Røros Kobberverk skulle kunne drive videre i enda 150 år til. På Femundshytten og gårdene rundt som hadde sin opprinnelse fra driften av smeltehytten,ble vanlig gårdsdrift kombinert med jakt og fiske,den viktigste næringen helt fram til i dag.Noen av oppsitterne jobbet i skogen i tillegg i deler av året. I dag er det turismen som mer og mer er hovednæring for disse utkantsbosettingene.